Kongsberg sykehus skal spare. Det skal rekke et budsjett. Dette kan føre til nedleggelser av en oppegående og velfungerende fødselsavdeling, intensivavdeling, palliativ enhet og til en reduksjon av pasientrettete tilbudt. Der virker lite sannsynlig at man kan spare 58 millioner uten å si opp fagfolk som tidligere ble rekruttert med stort innsats. At en slik situasjon kan oppstår, var allerede 2002 kjent hvis ikke til og med planlagt, når sykehusreformen ble gjennomført.

 Hva omfatter egentlig kjernen til den reformen. Kjernen var ikke at sykehusene ble overtatt fra staten. Kjernen til reformen var, at sykehusene skulle driftes etter et foretaksmodell. Det skal altså styres som et normalt privat bedrift. Underskudd kan dermed ikke tillates og et sykehus kan – for det minste teoretisk – gå inn konkurs. 

En vanlig bedrift produserer noe som selges. Dette kan skje med eller uten særlig konkurranse. Bedrifter produserer, med grunnlag av produksjonskostnadene (og 10 -20% vinst – i våre dager) blir det fastsatt en pris. Hvis etterspørselen er høy og prisen lavt nok, kan bedriften få tilsvarende mye inntekter. 

De statlige sykehusene produserer ikke noe, men yter noe, en tjenesteytelse. Helse er et behov, man velger ikke om man ”kjøper” helse eller heller en ny flatskjerm. Prisene blir ikke bestemt fra sykehuset, men fra staten. Prisene forandres regelmessig. En behandling kan i et år få tilstrekkelig refusjon, men kan gi året etter underskudd. Paradoksalt kan et sykehus til tross betydelig økt ”produksjon” ha mindre inntekter. Det er den situasjonen sykehusene er havnet i. 

Funksjon av et sykehus er å forbedre helse til befolkningen. Dette skjer gjennom behandling av akutte sykdommer, kroniske sykdommer, forebygging og informasjon. Syke mennesker eksisterer uansett, hvilke middler sykehusene får. Hvis sykehusene ikke leverer den behandlingen, så krever og får pasientene kanskje hjelp fra et annet sted, eller ikke. Dette igjen kan føre til folgekostnader som kan være atskillig høyre for samfunnet, men ikke er relevant for sykehusets bedriftsøkonomi. 

Hva skjer, hvis Fødevadelingen på Kongsberg blir stengt. Forhåpentligvis våger fortsatt unge familier å få barn. De må dermed dra til Drammen eller Skien. Drammen og Skiens Fødekapasitet er allerede sprengt. Det betyr at enten behandlingen blir dårligere eller Drammen er nødt til å ansette folk. Vanligvis blir behandlingen dårligere likevel stiger kostnadene som til syvende og sist staten må betale igjen. Men da er budsjettet til Blefjell sykehus reddet. Drammen igjen kommer til å svare med å sende så mange som mulig pasienter til Kongsberg, helst de, som gir lite inntekter og forårsaker høye kostnader. Pasienter blir en slags fe som fraktes fram og tilbake. De som fortsatt kan krype, blir moderne nomader på jagd etter en verdig behandling. 

Behandlingskostnader stiger, men sykehusene har ingen penge. Politikkerne og økonomer sier skinhellig at legene skal avgjøre om en skal ha behandling. De vet, som alle i helsevesenet, at indikasjoner blir utvidet når det finnes penge og strammet inn, når pengen er borte. Vi kommer å oppleve at alder er plutselig ”ren på grunn av medisinske argumenter” en kontraindikasjon mot cellegift, hofteproteser eller andre dyre behandlinger. Og fortsatt kommer politikkerne å påstå at alle skal få det som de trenger. Og til syvende og sist, de gamle, de døende. Man kan dø med verdighet eller man kan krepere. Mange har sett eksempler for begge veier. Men lidende mennesker er økonomisk ikke synlig. De dukker ikke opp i budsjettet. 

Helse er ingen vare. Bedriftsøkonomi er ingen mulighet til å forbedre helse. Den er heller ikke tenkt for det. At dette går i grøfta skyldes at noen mente at man kan styre et helsevesen med samme prinsipper som en bilproduksjon. Noen har tjent mye penge i de siste årene med det. Bedriftsøkonomi og privatisering er en ideologi. Vi lever i en slags blåruss-diktatur. Men samfunnet sliter. Politikkerne har valgt et foretaksmodell for å unngå kritikk når det nedskjærer. De henviser til lederne som igjen får god betaling for å ta imot (og å ignorere) kritikken. Helsevesenet er lite demokratisk kontrollert. Langtidskostnadene – i form av lidelse, forverring av sykdommer, blir ikke vurdert, bortsett fra i noen taler. Spesielt bitter når noen i Arbeiderparti, en parti med en lang tradisjon av solidaritet, står for en slik politikk. Vi skal ikke overse at sparetiltakene utløser dødsfall. Det er enkelt å spå at vi kommer til å ha døde pasienter, fordi de blir transportert for langt, behandlet for lite, og med billige metoder. 

Attac Buskerud krever at et helsevesen må styres demokratisk. Konsekvensutredninger må bedømme de ekte kostnadene for samfunnet, ikke de bedriftsøkonomiske innsparinger Vi krever at samfunnet skal avgjøre i en demokratisk debatt ,  hvilket offentlig helsevesen vi vil ha og hva vi er villige å betale for det.

Gernot Ernst, leder i Attac Buskerud